Stort er stort, men smått er godt


Man har de siste 80 år drevet en modernisering og strukturering i fiskerinæringen fra Små kystnære fartøy til store og mellomstore havgående fartøy.

I de senere år har vi sett en ressursknapphet som har gjort at vi har måttet fjerne mange fartøy gjennom strukturering, kondemnering og forskjellige driftsordninger. Hele tiden har vi sett at ressursene har gått fra små båter og over til større og mer effektive båter.

Vi har i Norge en flåte bestående av store og godt utstyrte fiskebåter med det siste av teknologi. Store båter med god komfort og gode skiftordninger for mannskap. Detter bra, og disse båtene er det bruk for, nå og i fremtiden.
Det vi også ser er at den sterkt minkende småbåtflåten også har potensiale til å være effektive og ha god komfort.

Nyere småsjarker har en effektivitet som er utrolig, disse båtene omstiller seg raskt, har muligheten til å fiske på de fleste fiskeslag og er miljøvennlig i forhold til fangst.
Gode og enormt sjødyktige speedsjarker som kan ro fra langt ute på kysten og til helt inne i fjordene. Tradisjonelle moderne sjarker med utstyr som gjør at de ser bunnen under vann, som kan beregne på datamaskiner hvor redskapene havner når de setter den i straum. Vi har en sjarkflåte som lander førsteklasses råstoff på land hver eneste dag, samtidig som mannskapet har mulighet til å ro hjemmefra, og ha et familieliv når de kommer på land.

Vi har sett med de siste 50 års strukturendringer i fiskerinæringene at det er de fiskeriavhengige samfunnene som har tapt på struktureringene. Før var det mange små båter som rodde fiske på fjordene og på kysten. De var avhengig av at det var fiskemottak i nærheten og leverte til nærmeste fiskemottak. Dette gjorde at fiskebrukene var sikret god tilgang på fisk.
De var også avhengig av servisetilbud nærmest mulig fiskefeltene. Dette gjorde at det var grunnlag for pelementmakere å starte med små slipper, verksteder og redskapsbutikker.
Siden det da var viktig å bo nærmest mulig fiskefeltene, vokste det opp mange små fiskerisamfunn på kysten. Der man hadde alle slags tilbud til både hjemmeværende og fremmedfiskere. Mennene hadde mer enn nok arbeid på havet, og damene hadde nok å gjør på land.

Struktureringen i fiskerinæringen med omsetlige kvoter og stadig flere større båter, har gjort at det ikke er mulig å drive små fiskemottak i distriktene. Dette fordi Store båter har mulighet til å gå lengere strekninger for å levere fisken, dette gjør de for å få best mulig betalt for fisken.
Samme når det gjelder servisenæringer. Slipper og verksteder er ikke konkurransedyktige på de små plassene, og innvesteringer for å kunne ta i mot de store båtene er for dyre. Derfor velger de store båtene å gå dit det er billigst, til større og mere ordentlige verksteder.

Hvis man skal ha et levende samfunn, må den tradisjonelle kyst og fjord flåten få fiske fritt. Den mellomstore kystflåten holde seg utenfor kysten og den største flåten drive sitt fiske ute i havet .
Alle har sin plass. Det skal ikke være nødvendig for små båter å ligge langt ute i havet og at de store båtene skal sleike fjæresteinene.

Når man fremdeles ikke klarer å få god nok økonomi i flåten, etter å ha redusert flåten til bare en brøkdel av det det var i de gode årene på 60 og 70 tallet, må det være noe galt med den struktureringen som har pågått. Hvorfor er det ikke god nok økonomi i fiskeflåten når fiskebestandene er oppe i historisk nivå. Hva er galt?

Fjordfiskerne, de små organisasjonene og samiske organisasjoner har aldri vært i tvil om hva som skal til for å styrke fiskerinæringen. Gi gratis rettigheter til de små tradisjonelle båtene. Da får man bedre forutsigbarhet i fiskerinæringen, mer ringvirkninger i samfunnet. Og man får en næring som er mulig å tjene store penger i. Sjarkfiske er et tøft yrke som ungdom mer en gjerne vil ta en del i. Men de må tjene penger. Det som også er viktig er at ungdom selv må få mulighet til å starte opp, det må være ungdom ved roret. Ikke alle unge fiskere med nystartet familie, nytt hus og mange venner, er interessert i å bo en måned på havet uten å treffe dama si, barnet sitt og vennene sine. Mange vil hjem hver ettermiddag, hjem til familie og venner, leve et normalt liv. Det har de bare anledning til i sjarkfisket.

Jeg var på LU’s fiskerikonferanse tidligere i år. Der hørte jeg økonomer og forskere si :
Å strukturere slik at man får færre og større båter med større kvoter, tar penger fra sysselsetning i nord og over til finansinstitusjoner i sør.

- så hvorfor strukturerer man ikke den andre veien. Nå er det på tide å gi rettighetene tilbake til folket. Å ta fra de store og gi til de små.
Hele tiden har man strukturert fra mange små til noen få store. Dette har rasert nordområdene, små bygder er forsvunnet om større bygder er tatt med i dragsuget.
Ta kvoter fra Røkke å co, gi det til tusen småbåter og man får en stor samfunnsøkonomisk gevinst.
Opprett Fiskarbank og styr fiskerinæringen til fiskeriavhengige samfunn. La sjarkene tjene godt og la noen få trålere sørge for jevnt råstoff til industrien der det er nødvendig, med et statlig styringsorgan. La kystflåten utnytte fiske ute i havet og fremmedbåtene utnytte ressursene hær så lenge de gir noe igjen.
Uansett hva myndigheter og kapitalister sier, har sjarkfiskerne historisk rett til ressursene i havet på kysten. Politikere har tatt dette alvorlig, laget lover som skal ivareta fiskeriavhengige samfunn. Nå må vi forlange at de som forvalter loven følger den.
Hvis en sjarkfisker - ungdom tjener over en million i lott i en fjord i Finnmark , bygger seg en villa til mange millioner, da har vi lyktes i vår politikk. Da starter oppblomstringen av fiskerisamfunnene igjen.

Tor Mikkola
Leder Fiskeriutvalget, Samenes Folkeforbund.